Karibiske strender, jungeleventyr og stekte maur

Siden sist har vi opplevd litt av hvert; uten at Elisabeth og Janne hadde tatt laerdom fra den drepende baatturen i Panama slengte vi oss alle fire i en baat fra Taganga til Parque National de Tyrona... Boelgene var saann passe skremmende og vi klamret oss fast samtidig som vi holdt paa aa knekke sammen av nervoes latter. Vi overlevde turen men det endre opp med at vi alle fikk bakender like moere som en godt marinert indrefilet. Vel fremme i parken ble vi alle maallose av hvor vakkert det var og tilbakte en lat dag paa stranden og i vannet. Vi peilet oss ut og knivet til oss noen hengekopeyer som var plassert i en aapen hytte ytters ute paa en fjellknaus mellom to nydelige strender, hva kunne vel vaere bedre enn aa vaakne opp til DEN utsikten?? For aa gjore en lang natt kort; den endte opp med storm i kastene og fire jenter som laa i hengekoeyer spent som seil med en gang vi bevegde oss ut av dem.. Natten ble tilbragt med ett vaakent oye, undrede paa om noen ville evakuere oss dersom det ble uforsvarlig aa la oss bli liggende. Men utsikten neste dag var upaaklagelig;)
En smule smaaslitne ble det en rolig start neste dag, men vi fikk bestemte oss for aa trosse elementene (les luftfuktigheten) aa hike til el Pueblito, en forlatt og tilgrodd indianerlandsby inne i jungelen. Med godt mot startet vi turen inn og opp i jungelen.. janne var noe bekymret for de store glatte stenene som maatte bestiges paa den til tider krunglete stien, men med fabelaktig teamwork (les "dytt og dra teknikken") kom vi oss forbi baade 70, 80 og 90% skiltene som markerte retningen til maalet. Det var ogsaa der det gikk litt galt, for damene var meget oppattt med aa studere de smaa maurenes flittige arbeid med blad-transport og naar vi loeftet blikket fra bakken synes vi stien hadde blitt litt vel ekstrem. Litt i tvil om vi hadde tustet oss vekk kastet eventyrerene Elin og Katzy seg i gang aa utforske veien videre og klatret opp skraaninger ved hjelp av lianer.. men etter utsagn som "det kan hende det er en sti her.. men jeg er ikke heeelt sikker" og naar en sykt intens og uidentifiserbar lyd fra tretoppene nermet seg fulgte vi en god fjellvettregel "det er ingen skam aa snu". Sannelig hadde vi gaatt av stien gitt, superlettet for at vi hadde valgt aa snu fant vi de restrende 10% av stien og landsbyruinene!
Tilbake paa campen innlosjerte vi oss i hengekoeyer lokalisert i ly for en eventuell ny storm og hygget oss med middag og cervezas sammen med to trivelige svensk/tyske broedre som var vaare hengekoyenaboer.
Siste dagen vaar i parken gikk med paa soling, leking i vannet og kokkosnoett spising foer vi tok en to timers trekking ut av parken forbi den ene vakre stranden etter den andre.
En siste kveld i Taganga ble brukt paa planlegging og en fest av en fiskemiddag:)
Naa har vi tatt turen til San Gil, en by i Santander omraadet som er kjent for sitt brede utvalg av ekstremsport aktiviteter. For aa komme oss hit har vi tatt en nattbuss som gikk overraskende greit, til tross for ekstrem air condition og stupbratte smale veier og noen magiske forbikjoeringer. Det hoerer med til historien at bussen var dultet borti en lastebil paa veien, men det gikk saa bra atte:)
Dagen i dag har vi brukt slentrende rundt i en liten og supersjarmerende koloniby 20 min utenfor San Gil hvor vi provde oss paa den eksotiske lokale spesialiteten hormigas (maur) som var stekte og dandert i en lekker saus over kalvemedaljonger og med en deilig salat paa siden!
I morgen skal vi ut paa ekstremsport-light eventyr, hva det blir faar vi vente aa se!